Om Norges innovasjonsevne

Da er vi blitt målt igjen. European Innovation Scoreboard måler og teller for å finne ut hvilke nasjoner som hevder seg best i kappløpet om å være mest innovativ, dvs bidra til mest nyskaping i næringslivet, og Norge kom visst på 19.plass. Jeg skal ikke gå inn og diskutere hva de måler og hvordan (selv om dette alltid er viktig spørsmål ved slike undersøkelser), men heller bidra med 3 råd for hva vi kan gjøre. På Dagsnytt 18 i går kveld var næringsminister Trond Giske og professor på BI Torger Reve ganske enige om at vi trenger å utvikle Norges innovasjonsevne, og Reve hadde også noen forslag om hvordan. Det startes en god del bedrifter (selv om det gjerne bør startes enda flere), men overlevelsesevnen til disse bedriftene viser seg å være for lav. Mange oppstartsbedrifter skal få lov til å dø en naturlig død, men det er for mange av dem. Det er noe med vilkår for utvikling og vekst som svikter, selv for bedrifter mer stort potensial. Giske slapp billig unna synes jeg. Det er ikke særlig vanskelig å si noe generelt om hva vi trenger i Norge i framtid (alltså målene). Langt vanskeligere – og mer forpliktende – er det å si noe om hvordan man skal komme dit. Det er jo dette politikk handler om. Vel har Nærings- og handelsdepartementet nylig sluppet en innovasjonsmelding, men Giske viste ikke imponerende mye engasjement for saken i går.

Altså, dersom vi er enige om at noe må gjøres burde følgende 3 tiltak være ganske overkommelige, og ha ganske god sannsynlighet for effekt:

1) Koble teknologimiljøer og kommersialiseringsmiljøer bedre sammen. Det er en kjent sak i innovasjons- og entreprenørskapskretser at teknologer og andre folk med sterk kompetanse innen et produkt- eller tjenesteområde ofte mangler kommersialiseringskompetanse. På samme måte ser vi på BI at våre studenter blir knallsterke på kommersialisering, men ofte mangler innsikt i teknologi- og tjenesteområder, og litt for ofte ender opp med for ‘enkle’ forretningskonsepter. Mer samhandling og samarbeid mellom teknologi-/bransjemiljøer og økonomiske miljøer er et bra sted å starte, gjerne på utdanningsnivå.

2) Utdanne gründere som har evne til å håndtere usikkerhet og lære raskt. Framtiden er ikke kjent og kan som regel ikke forutsees. Gründeres hverdag handler derfor hele tiden om å teste ut idéer og løsninger, og lære av responsen. Både produktet/tjenesten og organisasjonen vil i de fleste tilfeller måtte endres mange ganger før man finner konseptet og forretningsmodellen som fungerer i markedet. Alt dette må dessuten skje med store begrensninger på bemanning og ressurstilgang. Dette krever en annen type kompetanse enn den man trenger som leder i en etablert og stabil bedrift.

3) Mer kompetent risikokapital. Det er forskjellige meninger om vi har nok risikokapital tilgjengelig i Norge i dag. Men det som synes klart er at kompetansen i finansieringsmiljøene generelt sett er for dårlig. Når f.eks USA har utviklet en stor industri for finansiering av nye og voksende foretak (venture cap), så har dette ført til profesjonalisering av denne funksjonen. Investorer og investormiljøer har lært seg ganske mye om hvordan utvikle store vekstbedrifter der borte. Selv om noen enkeltpersoner har slik kompetanse i Norge, har vi mye å hente på dette området. Det er også forsket alt for lite på dette med finansiering i Norge.