Entreprenørskap som vitenskaplig metode?

Det overbærende spørsmålet forfatterne stiller, er slik vi kjenner det godt fra entreprenørskapsstudiene her hjemme; kan entreprenørskap læres? Ja, hevder forfatterne. Hvordan kan dette implementeres mer naturlig inn i menneskets utvikling? I essayet ”Entrepreneurship as a method; open questions for an entrepreneurial future” er det dette Sarasvathy og Venkataram forsøker å studere nærmere.

Tekst: David Røsset, David Ukkestad, og Asmund Torgersbråten

Å gi seg i kast med å sammenligne entreprenørskap med vitenskapelig metode kan tidvis virke både spennende og demotiverende på en gang. Årsaken ligger i det vidstrakte spriket mellom forskning på området, og det relativt udefinerbare ved den «vellykkede entreprenøren». Men handler egentlig entreprenørskap om entreprenørens individuelle egenskaper? Er ikke egentlig teknologisk utvikling og vitenskapelige funn et sett med hendige uhell?

I korte trekk drøfter artikkelforfatterne hvorvidt entreprenørskap kan sammenlignes med vitenskapelig metode, og hvilke tiltak som må settes inn i fremtidig opplæringsinstitusjoner for å best utnytte denne nye metoden. Hvordan skal man definere forskjellen på ikke kommersielle og kommersielle foretak? Og hvorfor skal ikke ikke-kommersielle foretak kunne benytte seg av de samme metoder og teorier som de kommersielle? Artikkelforfatterne hevder at entreprenørskapsstudiet i dag befinner seg i en fase lignende der vitenskapelig metode befant seg før den ble allment akseptert som viktig læring for alle. Mulighetene for å implementere entreprenørskap i barne- og ungdomsskolens opplæring åpner for en eksplosjon innen kreativ tenkning som er verdt å vurdere viktigheten av. Men hvor er vi i dag? Har vi faste rammer enda for å kunne definere hva som er fornuftige retningslinjer innen entreprenørskap? Finnes det mennesker som ikke kan lære entreprenørskap? Hvordan kan vi best oppfordre og opplære fremtidige generasjoner til å tenke entreprenørielt?

Spørsmålene er mange, og svarene er langt fra ferdig debattert. Allikevel vil nok dette bidraget til debatten bidra til å fremme en bredere tilnærming til faget, og forhåpentligvis gi en pekepinn på hvilken vei studiet er i ferd med å strekke seg.

Forfatterne begynner først med å betrakte tanken om at entreprenøren søker, identifiserer og lager muligheter (opportunities). Det påfølgende spørsmålet blir så; hvor kommer disse mulighetene fra? Hovedproblemet er at mulighetene ofte er vanskelige å definere før de i det hele tatt eksisterer. De ønsker å finne en tydeligere definisjon på prosessene som fører frem til identifiseringen av disse mulighetene. Den mest opplagte forklaringen ligger i den entreprenørielle prosessen i seg selv. Entreprenører arbeide ofte sammen med sine interessenter, og det er nettopp i disse samarbeidsprosessene mulighetene ser dagens lys, gjennom å utprøve, videreutvikle idèer, og prøve de på nytt.

”Hvorfor investerer vi i Microsoft, men gir til f.eks. Røde Kors?”

Artikkelforfatterne trekker frem ett eksempel på ikke-kommersielle foretak som har benyttet seg av kommersiell tenkning og teori; Care Note skolen i Pakistan. Skolene er finansiert av kommersielle fond som private aktører kan kjøpe seg inn i, hvor overskuddet av fondet går til å dekke skolenes utgifter. Om man ønsker kan man selge seg ut, men kun til det samme beløpet som ble investert. Kjøperen forplikter seg til det samme, og skolen forplikter seg til å følge visse retningslinjer og treffe forhåndsdefinerte mål for å få utbetaling. Fondet vil vokse år for år, og gir skolen en viss forutsigbarhet, slik at den kan fokusere på det som tross alt er viktigst, å lære opp barna i henhold til de kunnskapsmålene som er satt. Samtidig blir ikke dette ren bistand. Investorene kan når som helst selge sin andel i fondet, og har dermed investert i læring, og ikke bare uforpliktende gitt bort penger som ren veldedighet.

Dette er ett eksempel på hvordan kommersiell entreprenøriell tenkning har påvirket ett samfunn på ett sosialt plan, og ett forsøk på å utnytte de krefter som ligger latent i entreprenørskap som verktøy. Ved å demokratisere og implementere entreprenørskap i det daglige, kan man låse opp muligheter som tidligere har stått uforløst og dermed bidra til en bedre hverdag og gode fremtidsutsikter for en ny generasjon.

Referanse: Saras D. Sarasvathy & Sankaran Venkataraman (2011) “Entrepreneurship as method: Open questions for an Entrepreneurial Future”, I Entrepreneurship, Theory & Practice, vol.35(1)

Reklamer


Kategorier:entreprenørskap, forskning, sosialt entreprenørskap, utdanning

1 svar

  1. Et finfin innlegg og det gir et god inntrykk av artikkelen i sin helhet. Dere har tatt med mange spørsmål som artikkelforfatter har gitt og man sitter med en følese av en spørsmålstorm som man ikke blir klokere av. Jeg vet at artikkelen gir det samme inntrykk, men artikkelen har drøftet endel mer. Det savner jeg her. Dere burde har drøftet en god del mer. Det som framhever dere er at dere har tatt med alle kroker i artikkelen, føler at selv sidekommentar har blitt med her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s

%d bloggere like this: